Mange i Norge har det godt. Heldigvis. Vi har egentlig alt vi trenger – og mer til. Skal man tro på gamle Maslow er selvrealisering selve toppen av kransekaka. Det å få være utpreget egoist står høyt i kurs hos mange av oss. Det bærer mang en bod eller garasje preg av, for det er ikke grenser for hva som kan være kjekt å ha i en eller annen periode i livet. Så mister man gnisten, moter forandrer seg, prioriteringer endres, man flytter, eller lommeboka blir tom. Da er min venn Finn løsningen.
Jeg lever litt for store deler av mitt liv hos ham. Som en god venn husker han hva jeg liker, tipser meg om ting jeg kanskje ville like, og han får meg til å føle meg vel. For alle som har en samler i magen kan Finn være både en venn og en uvenn. Det å kvitte seg med ting er minst like vanskelig som det å unngå gode kjøp. Mine interesser spenner vidt, og både film, musikk, litteratur, bil, båt, sport, bygg, teknologi, hage og historie er emner som jeg lett kan la meg fascinere av. Da blir det fort veldig mange ting som også kan friste, og jakten på røverkjøpet kan begynne.
En pause hos Finn er som balsam for sjelen. Man vet aldri hvor man ender, og det kan lett gå fra systematisk tråling av veteranbiler til tilfeldige klikk på en Elvis-LP, en teakstol, eller en syrefast pullert. Brått dukker det opp en gammel førsteutgave av Erik Byes ”Munnspill under åpen himmel”, og derfra penses det over på en original brosjyre for en Tandberg TR200. En som først har blitt glad i Finn vil aldri bli helt komfortabel med hans mer masete fetter Ebay. En slags broilerutgave av Finns gamle tremenning QXL. Her skal det bys, det varsles og det plinges. Hos Finn er stemningen mer som på et loppemarked. Det plinger kanskje litt i bjella i døren åpnes, men det er ikke noe pes underveis. Det er det nærmeste man kommer å dypdykke i kassene hos et støvete antikvariat uten å forlate godstolen.
Siden alt sorteres i kategorier er veien til funn kortere enn før. Da min far trålte tekst-tv etter bilannonser på tidlig 90-tall var det ikke et bilde å se, men det var luksus at han kunne fryse bilde 3 av 40 med stoppknappen. Ulempen var bare at telleverket fortsatte, så når han hadde lest ferdig, eller notert telefonnummer, var karusellen brått på 31 av 40. Da måtte man pent vente til neste runde for å få sett alt.
Selv i dag rykker privatpersoner inn annonser i avisene, men du vet at han som skal selge gamle knappetelt, pent brukt fluefiskestang, eller tørr blandingsved i lokalavisa aldri har vært på nettet i sitt liv.
Hjemme hos Finn har de nå gått et skritt videre, og åpnet for gratisannonser for ting man ønsker å gi bort. Tusenvis av ting – helt gratis. Min erfaring er allikevel at det å legge ut noe gratis krever sin mann. Som da vi i et svakt øyeblikk la ut to hvite Malm-kommoder i sommer. Før Finn sjøl hadde sendt melding om godkjent annonsetekst var telefonen rødglødende. Meldinger, mail og telefoner. ”Kan hente nå!”, ”Er de borte?”, ”Vi er på vei!”, ”Kan de holdes av?”. På ti minutter var det en kamp mellom 12-15 personer. Først til mølla høres kjekt ut. Men brått får du 10 kommodesultne, ukjente familier på døra samtidig. Det er logistikk på linje med flygelederjobb å holde alle orientert om fremdriften – uten å få hissig besøk når du er gått tom for Malm. Så er det også noe med holdningene der ute. Gratis betyr at man ikke betaler noe. Du får noe. Allikevel fikk jeg følgende sms: ”Er kommodene hentet?”. ”Nei, først til mølla! Det er mange interesserte”, tekstet jeg med høy flygelederpuls. ”Jeg kan være interessert hvis alle skuffene glir lett”, svarte mennesket. Det er nesten så man varsler Finn.