Jeg savner Don Draper


Vannet stiger rundt Don Draper sesong for sesong, men han holder seg flytende. FOTO: AMC

Alle som jobber med kommunikasjon vil trolig ha glede av et besøk hos reklamebyrået Sterling Cooper på Madison Avenue. For særlig de første sesongene av den ikoniske serien Mad Men (2007-2015) fenger i så stor grad at man får gjort lite annet enn å studere den. Serien er faktisk en studie verdt. ”Attention to detail” er et kjent begrep, og her er det tatt helt ut. Klær, hår, innredning, dialog, biler, hus og musikk er så perfekt og realistisk gjengitt. Tidskoloritten blir nesten for mye for en som er over snittet svak for etterkrigs-Amerika i utgangspunktet.


Den lekre introen der vår mann Don Draper faller ut av en skyskraper av reklame, kan analyseres og drøftes både vidt og bredt, men det er først når man blir kjent med karakterene at serien virkelig fester grep. Dette er langsom-TV. Ikke ”Mannen - minutt for minutt”, men en serie som belønner den som følger med og er tålmodig. Det går sakte og møysommelig for seg, og det er så fascinerende. Bare piloten ”Smoke Gets In Your Eyes” var nok til å få meg hektet. Vi snakker svært klassiske kjønnsroller, menn med hatt, whisky og røyk på kontoret, flotte dresser, dyre kundemiddager, flørting, utroskap, og selvfølgelig mengder med brylkrem. Og alt handler om reklame, eller gjør det egentlig det?


Som serier flest er det de mellommenneskelige relasjonene som får mest oppmerksomhet underveis, men kommunikasjonen er aldri intetsigende. Manuset er noe av det bedre som er skrevet. Her er det snert, og her er det referanser og ”easter eggs” som gjør at man må få med seg hvert eneste ord. Vi følger gjengen fra sent 50-tall, og helt til midten av 70-årene. Det blir dermed en tidsreise i en av de mest turbulente, omskiftelige og interessante periodene i vår nære historie. Don Draper er en mann med stor M, utad, men hans mørke hemmelighet påvirker alt han gjør fra dag til dag. Det er mye superheltsymbolikk i Dons indre kamp mellom hans hemmelige (opprinnelige) identitet, og den personen Don Draper tilsynelatende er.


Uansett hvor godt han gjør det i andres øyne, er han aldri god nok. Penger og prestisje betyr ikke stort for ham egentlig, papparollen mestrer han ikke særlig godt, men på kontoret er han konge. Da kan han gå all in i rollen som reklameguru og damemagnet. Da kan han smøre tjukt på, late som, og si akkurat det han vet at alle vil høre. Men kanskje er det sannhet i hans ord om reklame også, for i et sjeldent sårbart øyeblikk lar Draper guarden falle – og kanskje røper han også noe om sine egne, innerste ønsker?


”Advertising is based on one thing: happiness. And do you know what

happiness is? Happiness is the smell of a new car. It's freedom from fear.

It's a billboard on the side of a road that screams with reassurance that

whatever you're doing is OK. You are OK.”


Du er ok, Don. Akkurat som du er. Og jeg savner både deg, Betty, Peggy, Roger og alle de andre. Den siste serien jeg noensinne kjøpte på Dvd og Blu-Ray ligger nå på Netflix, og frister til gjensyn. Igjen. Men jeg får meg ikke til å kaste coverne og platene. Det ligger i samlerens natur å være nostalgisk. Og da savner man gode serier, selv om de kan ses i reprise.


Et knippe fra originalbesetningen av Mad Men. En av tidenes lekreste serier om kommunikasjon og reklame. FOTO: AMC

0 visninger

© 2018 Are Bye Media