Sjelen er tilbake


Solskjærs United spiller med hjertet utenpå drakta. FOTO: ARE BYE

"Ole's At The Wheel, Tell Me How Good Does It Feel?!", synger Old Trafford i disse dager.

Jeg spiste, sov og pustet United i mange, mange år – enten på løkka eller foran TV. Den lidenskapen man som ung gutt kan føle for et lag må oppleves, for den kan ikke beskrives godt nok med ord. Barne- og ungdomsårene mine handlet veldig mye om United. Pilgrimsreisen til Drømmenes Teater ble gjennomført i 1995. Interessen avtok minimalt selv om jeg ble eldre. Jeg så alle kamper, leste alt, fintenkte, analyserte og følte meg som en del av klubben på ekte supportervis. Men alt har sin ende, og i 2013 takket Sir Alex Ferguson for seg. Jeg hadde da aldri opplevd å følge United med noen andre enn ham ved roret. Mannen som styrte alt, kunne alt og som vi alle stolte blindt på.


Arvtager David Moyes var feil på alle måter, og skotten ble ikke gammel i jobben. Det føltes litt mer som før da evigunge Ryan Giggs, legenden med flest kamper og trofeer for klubben gjennom tidene, overtok som spillende trener på tampen av sesongen. Men han var for fersk i gamet, og klubben ville ha et tungt trenernavn etter Moyes-floppen. Louis Van Gaal kom inn porten, arrogant og høy på seg selv. Nederlenderen hadde fersk suksess fra VM, og en CV som få kunne måle seg med. Men heller ikke det ble klaff. Spillet ble defensivt orientert, det gikk på tvers, og de gamle heltene forsvant ut portene én etter én.


Enter José Mourinho. Fotballens største ego, Van Gaals gamle assistent, en mann som hadde ønsket seg til United lenge. Men hvorfor? Fordi han hadde følelser for klubben? Neppe. Fordi han kunne få en enda større scene? Trolig. Han fikk én fantastisk sesong ut av Zlatan, men til tross for milliardinvesteringer slo sjelden United gnister. Pokaler fikk han i ligacupen og i Europa League, det skal han ha, men allikevel klarte han ikke å engasjere på samme vis som før. De store navnene kom og gikk, men Mourinho brukte stadig mer tid på å skylde på alle andre for ting han selv burde tatt ansvar for. Det ble mye negativitet, mange «hederlige tap», og på tabellen var United i fritt fall.


Spol 22 år tilbake i tid. Jeg står midt ute på Melløs med et fotballkort i hånden. Det er 14. juli 1996, varmt, og Moss har spilt 1-1 mot Molde i en forferdelig kjedelig fotballkamp. Men ingen bryr seg om det ute på matta nå. For Ole Gunnar Solskjær skal etter ryktene være på vei til Manchester United. Mitt mål er en autograf, og jeg kjemper som en løve blant likesinnende unggutter for å få tak ham. Solskjær er svett, blid, og litt lei av maset rundt ham.


- Rolig nå, dere må ikke dytte hverandre, sier han til flokken som omringer ham, og presser innover fra alle kanter. Det lukter svette, tigerbalsam og nyklippet gress i det det endelig er jeg som er nærmest mål. Solskjær får kortet og pennen. Vi får øyekontakt, og han signerer. Uten blekk. Pennen fungerer ikke! Han prøver igjen. Og igjen. Han trykker så hardt at signaturen synes i den blanke pappen også uten blekk.

- Den her fungerer ikke, sier han høyt, mens jeg forsøker å bremse horden som dytter på bakfra. Jeg kjenner panikken bre seg, og Solskjær ser det i øynene mine. Uten forvarsel napper han en penn ut av hendene på en annen liten gutt, signerer kortet mitt, og gir det tilbake til meg.

- Sånn, sier han med et smil.


Ekte helter gjør sånn, og jeg tenkte på det da han stod igjen etter kampen mot Newcastle og skrev autografer til United-fans 2. nyttårsdag. 366 kamper og 126 mål senere er han tilbake på Old Trafford igjen – denne gang som sjef. Allikevel har han tilsynelatende tid til alle. Sir Alex Fergusons mest betrodde mann, superinnbytteren som kom inn fra benken ufattelige 150 ganger, sugde til seg lærdom, erfaring og kunnskap. Ferguson ble hans mentor, og han formet Solskjær til den manageren han er i dag. Etter fire kamper som midlertidig manager har han full pott. En imponerende åpning. Kun Sir Matt Busby har gjort noe tilsvarende. Men motstanden har ikke vært all verden, så tapene vil komme.


Det som er helt unikt er måten menneskekjenneren og United-kjenneren Solskjær har løftet spillere, fans og klubb ut av den mentale rennesteinen, og opp dit hvor vi var da Sir Alex selv styrte skuta. Hvor mye kan man få gjort på noen få dager? Ganske mye tydeligvis, og det handler om godt lederskap. Han har skapt entusiasme, oppfordret spillerne til å våge, latt dem være seg selv, oppmuntret, skrytt, og forankret en tro på at Manchester United er verdens største klubb – så hva i all verden har vi å være engstelige for? Slipp dere løs, nyt opplevelsen, men vis samtidig at dere setter pris på privilegiet det er å få representere klubben.


Nå skriver de historie sammen, og alle fryder seg. Den lojale undersåtten har vokst inn i lederrollen. Fansen som forgudet ham allerede, er nå overbevist om at han kan gå på vannet. Men også Solskjær vil bli våt på føttene igjen. Allikevel føles dette så riktig. Han har United i blodet, han forstår historien, fansen og ambisjonene, og han har respekt for alle deler av klubben på samme måte som hans læremester. Det oser Sir Alex Ferguson av det hele. Han er arkitekten bak dette, det er jeg overbevist om. Mannen som lå i koma etter hjerneslag, for få måneder siden, har smilt stadig bredere de siste ukene. Han har fått sin mann.


I utgangspunktet er Solskjær kun sjef ut sesongen, men måtte det vare. United ble en del av livet mitt for snart 27 år siden. Siden har det stort sett gått oppover for de røde, men de siste fem årene forsvant noe av sjelen fra Old Trafford. Nå er den tilbake, og jeg lar meg rive med som i glansdagene. Jeg fikk gleden av å se Solskjær spille live for United flere ganger, og nå frister det med tur til England for å se ham i boksen. PS. Som journalist møtte jeg flere ganger Solskjær i jobbsammenheng. Da hadde jeg alltid med minst to penner.

222 visninger

© 2018 Are Bye Media