Lunefulle mars
Kong Vinter er som en seig og litt ustabil bokser. Aldri undervurder ham, og hold guarden oppe kampen ut. Ellers blir det mørkt.
Jeg er over snittet sportsinteressert, og følger spent med på flere idretter enn det en hektisk småbarnstilværelse egentlig tillater. En ting er å kile inn en fotballkamp i ny og ne, men når mesterskapene i ski kommer blir det helt overtenning. Å forklare to unger under 6 år at det er spennende å se noen gå fem mil på ski (i opptak), er en utfordring. Han på snart 3 år har begynt å trampe i gulvet, og melde at «dere ser på ski HELE tida». At jeg skulle bli så interessert i å se på vintersport var langt fra gitt. OL på Lillehammer hadde mye å si, for som 9-åring ble det en mektig opplevelse med gull og folkefest. Men vinteren så som regel ganske annerledes ut der hvor jeg bodde. Det gjør den ennå.
Jeg er nemlig ikke født med ski på bena, men å la seg imponere av Bjørn Dæhlie og kompani var enkelt. Fullt så lett var ikke debuten på egne langrennski på et jorde i Askim noen år tidligere. I Fredrikstad fantes det ikke snø, men i indre Østfold var det akkurat nok nedbør til at jeg fikk bekreftet at dette var vanskelig. Veldig vanskelig. Med arvede ski og lange staver veltet jeg på flatmark så mange ganger at det gjorde vondt å sitte i bilen hjem. Det bedret seg ikke med min fars tapre forsøk på å gå opp gjengrodde stier til Sprinklet på Gressvik. Det var mer fjell enn snø, og tidvis minnet det mest om en offpist-film tatt opp på helt feil årstid, med helt feil ski.
Det toppet seg med skoletur til Fagerhøi på ungdomsskolen. Med røde fotballstrømper i bomull, pappas gamle militærgenser, og fint lite solkrem, gikk vi målbevisst mot en høyde som viste seg å være 12 kilometer utenfor turorienteringskartet. Det ble mørkt, og det var på et tidspunkt manngard neste. Da vi omsider kom tilbake til leirstedet hadde en lang dag med lue, skjerf og solbriller sørget for at jeg så ut som høyfjellets største polkagris. Der og da la jeg skiene på hylla.
Comebacket ble allikevel et faktum da svigers overrasket med nye turski til jul for noen år siden. Det ble med én bakglatt runde rundt 2. dam i Bjørndalen, så forsvant snøen og motivasjonen. Et av få problemer med å være fra Fredrikstad er at vinteren varer et halvt år, men skiføret har en tendens til å være stabilt i noen timer av gangen. Sånt går fort utover humøret. Selv ikke den raskeste app rekker å varsle, og ski med feller høres jo ut som noe man skal passe seg for. Er du like stø på smøring som meg, og fluor er noe du kun kjenner til i tablettform, så er det tryggest å fyre i peisen mens det ventes på vår.
Vintermørket er verst, men med lyset kommer håpet. For en som i utgangspunktet er mest glad i sommer, sol og ballidrett, er særlig mars lunefull. Da begynner nemlig vårtegnene å komme tett her nede, og akkurat når du har tatt av presenningen på båten, og begynt å tenke på å rigge opp trampolinen så laver det ned igjen. Slaps, klin og holke i skjønn forening, og akkurat da er guarden din senket. Med et smell kommer «vinterdepresjonen» tilbake som en uppercut fra intet, og brått ligger du i fosterstilling foran ovnen og googler lysterapi.