En hybridløsning...


Ny bil? Tro ikke at at alt går på skinner bare fordi du har bestemt deg for merke og modell. FOTO: PEXELS


Lukten av ny bil er noe som får mange til å bli mo i knærne. Entusiastene drar hardt inn gjennom neseborene så det høres, holder pusten et sekund, og slipper luften motvillig ut gjennom munnen med et befriende «ahhhh».


Det er merkelig at denne helt spesielle aromaen av skinn, plastikk, såpevann og drivstoff ikke er å få kjøpt som parfyme. «Ny bil» ville garantert solgt godt, og både kvinner og menn kunne brukt samme duft. For første gang i mitt liv kan jeg nå kjenne på nybillukten i en bil som er registrert i mitt navn. Det som skulle bli et fornuftig elbilkjøp av edruelig slag, ble noe ganske annet da fruen og jeg forvillet oss inn i ustillingslokalet på Råbekken. Akkurat prosessen der vi lot oss forføre er en historie for seg, men det holder kanskje å si at selgeren fikk stående applaus da han dro historien foran en konferansesal full av kollegaer og bilentusiaster.


Så nå står vi her da, med en splitter ny bil med drøyt 400 hestekrefter og grenseløs teknologi. Det er som Atle Jensens fabelaktig karakter «Børnern fra Moum» i sin tid uttalte, «Det er en Opel Ascona Æ. Æ for ælt mulig». Attpåtil er det en såkalt ladbar hybrid, som går på strøm når man kjører pent – og som snerrer når man tråkker til. For en som er over snittet interessert i amerikansk bil, er det en merkelig følelse å gli lydløst rundt. Jeg kan snike meg innpå folk i en to tonns rakett. Teknologi er moro når det fungerer. Det er kameraer, sensorer, apper og talestyrte dingser overalt. Bilen kjenner meg igjen, og tilpasser, tilbyr og forbyr alt ettersom hva jeg forsøker meg på.


Det er langt unna bilparken jeg er vant til, og som en konservativ hobbymekaniker er jeg skeptisk til å gi fra meg kontrollen. Jeg føler tidvis at bilen himler hånlig med lyktene over min skepsis. Som når jeg åpner døra, og henger ut, for å dobbeltsjekke at de 14 sensorene bak faktisk har kontroll på gjerdet jeg rygger mot. For ny bil forplikter. Plutselig har jeg panikk i parkeringshus, og jeg børster ungenes parkdresser frenetisk i barnehagen før vi skal hjem. Tro ikke at det er enkelt. Ta strømmen for eksempel. Helst bør man ha gått elektrofag for å være trygg på denne ladingen. Er den medfølgende laderen noe man kan bruke daglig, eller må man ha dedikert lader? Er kursen i carporten 10 eller 16 ampere, og kan den også drive lampa i taket mens man lader? Kan laderen henge eller må den ligge? Hva menes med nødlader, og hvor sannsynlig er varmgang? Man runder forum på forum i jakten på svar. Øystein Sundes «Men da må du ha» beskriver følelsen, for det ene fører det andre med seg.


For å bevare nattesøvnen blir det bestilt egen lader og eget sikringsskap, det graves ned kabel fra huset til uthuset, borres hull i opptil flere doble murvegger, og det regnes på strømforbruk og spotpris. Alt er klart. Så er ikke ladeboksen på lager, melder elektrikeren, og batteriene tappes. Det grønne skiftet utsettes. Mens vi venter på strøm kjører vi fossilt. Igjen. Jeg kjører enda mer fossilt enn fruen. Da den ene sensoren som jeg hadde sans for ikke ville fungere, fikk jeg nok. Altså den som gjør at bagasjerommet åpnes når du sveiper foten elegant under støtfangeren. I butikken så det lekkert ut. Også så praktisk da, mann. Like grasiøst blir det ikke når man i minusgrader hinker rundt med hendene fulle av unger og bæreposer, og ingenting skjer. Det koker! Da hjelper det heller ikke at denne teknologibomben av en bil ikke finner mobilen min, en halvmeter unna, når minstemann gaper på «Hiv og hoi!» i baksetet.


Så hva gjør man da? Jo, da fyrer man opp en gammel 5,4 liter V8 i en amerikansk SUV som kun spiser dinosaurer. Man røklegger nabolaget, setter inn en finfin overgangskabel fra original kassettspiller til mobilen, og kjører standsmessig i høyden med Sabeltann på full guffe.

178 visninger

© 2018 Are Bye Media